Bakgrunn for Gramos opprettelse var innføring av § 45b i åndsverkloven. Bestemmelsen gjennomførte deler av Romakonvensjonen av 1961 om vern for utøvende kunstnere, fonogramprodusenter og kringkastingsforetak, artikkel 12, i norsk rett. Åndsverkloven § 45b innførte vederlagsrett til utøvende kunstnere og produsenter for bruk av deres innspillinger i kringkasting.

Med virkning fra 1.7.2001 ble åndsverkloven § 45b utvidet til også å gjelde annen offentlig fremføring (bruk i kafé, butikk, hotell m.m.). Utvidelsen har sin bakgrunn i EU-direktiv 92/100/EØF av 19. november 1992 om utleie- og utlånsrettigheter og visse nærstående rettigheter (utleiedirektivet), artikkel 8.2, som Norge er forpliktet til å gjennomføre etter EØS-avtalen.

Gramo er autorisert av Kulturdepartementet til å oppkreve og fordele vederlag for kringkasting og annen offentlig fremføring. Se brev fra Kulturdepartementet av 12.02.1990 og 01.07.2001 her.